Kanskje jeg skal fortelle litt av min historie. Iallefall kortversjonen sånn i første omgang. Enkelte ting kommer jeg kanskje tilbake til etterhvert. Jeg er nå født inn i en ganske vanlig familie, med vanlig kosthold, og i den tiden hvor brus og godteri bare var til fest. Jeg hadde normal startvekt, men ble tidlig en litt lubben jente. Aktiv som bare det, høyt og lavt, aldri stille. Fram til 10-års alderen var jeg lykkelig uvitende om at det var noe feil på meg. 

Da fikk jeg beskjed av en i den tiden sikkert korrekt helsesøster om at jeg veide for mye. Jeg var hele 5 kg mer enn hva som var normalt for jenter på min alder. Så jeg måtte slankes. Min mor tok dette tungt, men hun fulgte helsesøsters råd om å slanke meg. Jeg ble ikke slankere, jeg ble bare mer usikker. Og mistet den selvtillitten jeg til da hadde hatt i bøtter og spann. Og så ble jeg enda tjukkere, de første åra i tenårene la jeg på meg, noe som var veldig deprimerende, siden jeg allerede var tjukk nok fra før. Jeg begynte å slanke meg selv da jeg var 14-15… Jeg var fortsatt en ganske aktiv ungdom, satt sjelden inne, leste alt jeg kom over av dietter og om kosthold, og prøvde alle ukebladkurene jeg fant. Det førte til at jeg etterhvert hverken klarte å kjenne sult, eller metthet. Det forsto jeg ikke da, men har forstått det i ettertid.

Slankekurer, sultekurer, 5 kg ned, 7 kg opp. Fram til jeg ble 18 hadde jeg slanket meg opp til 80 kg. Til da hadde jeg vært både aktiv, og spist relativt sunt, mesteparten av tiden. Nå fikk jeg jobb, egen hybel og kjæreste med bil. Mer penger og mindre aktivitet er ingen god kombinasjon for en usikker tenåring. Gikk opp 20 kg på et år, følte meg alltid sulten og valgte ikke de sunnere løsningene som fram til da hadde vært hjemme i kjøleskapet hos mamma. Det ble mye godteri og hurtigmat i den perioden.

100 kg! Jeg fikk sjokk, og ble enda mer usikker, og mistet vel resten av den lille selvtillitten jeg hadde igjen. Og begynte en panikk-slanking, fullstendig sultekur, spiste nesten ingenting i 5-6 dager, før jeg desperat av sult overspiste og kastet opp i et par dager. Dette pågikk i flere måneder. Jada, jeg vet nå at jeg var syk, jeg innså ikke det den gangen. Men det virket, og jeg gikk ned i vekt. Etter noen måneder ble jeg gravid, og heldigvis klarte jeg å ta meg sammen da, og slutte med det sykelige spisemønsteret. Gjennom svangerskapet gikk jeg ikke noe spesielt mye opp i vekt, faktisk under gjennomsnittet. Jeg hadde ikke den konstante sultfølelsen, så det å spise ble nesten normalt. Og jeg fødte et friskt og nydelig barn på 4,2 kg. Etter fødselen var jeg slankere enn på lenge. Og veldig stolt, både av barnet og meg selv. 

Så kom hverdagen tilbake, etter at jeg sluttet å amme så kom den evinnelige sultfølelsen tilbake, jeg er blitt ganske så sikker på at den har vært hormonstyrt, selv om jeg ikke har noe bevis for akkurat det. Jeg var, utenom overvekten frisk på den tiden, så jeg hadde ingen grunn til å oppsøke lege og bli analysert på kryss og tvers. Men jeg har i alle mine 3 svangerskap spist normalt, og lagt på meg under gjennomsnittet. Det er mellom svangerskapene det har gått riktig ille. 

Jeg ble syk da jeg var 41, kroppen fungerte bare ikke, jeg fikk den ene sykdommen etter den andre, bare småting, men hvert virus som passerte meg på gata klistra seg fast virket det som. Spysyke 3 ganger på en måned f.eks og stadige forkjølelser, og det utviklet seg fort. Jeg fikk bihulebetennelse på bihulebetennelse, sterke hodesmerter, søvnmangel av en annen verden, svimmelhet, slapphet, jeg besvimte i tide og utide, jeg mistet styrken i armer og ben, klarte knapt å løfte en melkekartong, muskelsmerter og konstant smerter i magen, jeg kreket meg på jobb det beste jeg kunne, så lenge jeg kunne. Tilslutt ble jeg tvangssendt til lege. Og sykemeldt tvert.

Det tok lang tid å stable seg på beina igjen, jeg hadde et svært dårlig immunforsvar, jeg hadde store og mange vitamin/mineral-mangler, jeg hadde et blodtrykk som steg høyt, for så å bråsynke flere ganger om dagen, jeg hadde depresjoner og angst, smerter og verk. Og overvekt. Legen var av det medmenneskelige slaget, og brukte den ikke mot meg. Han undersøkte og utredet, symptomer og smerter, og han spurte hva jeg hadde prøvd for å miste vekt. Jeg svarte vel omtrent alt. Da spurte han om jeg hadde prøvd lavkarbo. Det hadde jeg knapt hørt om den gangen. Han ba meg lese om det, og se om jeg kunne tenke meg å prøve det. Han kunne også søke meg inn til slankeoperasjon. Jeg svarte ja til begge, både at jeg skulle lese om lavkarbo, og at han kunne søke meg til operasjon. 

Jeg begynte å lese, og lese, og lese enda litt. Jeg leste også om lavfodmap som kunne hjelpe for mageproblemer, og det hadde jeg jo i mangfold. Så jeg prøvde litt lavfodmap, og jeg ble litt bedre, litt mindre kvalm iallefall. Så startet jeg på lavkarbo, litt prøving og feiling, jeg hadde ingen andre enn legen å prate med om dette, så det ble endel på egenhånd. Men det gikk seg nå til. Da jeg fikk innkallelse fra sykehuset angående samtale om operasjon hadde jeg gått ned 40 kg. 

Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ta operasjon på daværende tidspunkt. 

Men helsa var fortsatt ikke bra, og pga sykemeldinger og manglende ekstratillegg på lønna mi så ble økonomien helt umulig. Jeg måtte flytte, for det ble for mange utgifter med all sykdommen og mye lavere inntekt og jeg havna på et sted jeg virkelig mistrivdes. Det var langt til butikk, og det var dårlig med buss, og jeg hadde ikke bil. Så det ble vanskelig å planlegge mat, jeg var i tillegg fortsatt ganske dårlig på mange måter, så jeg falt for fristelsen med å prøve et «normalt» kosthold igjen, kjøpe inn brød og knekkebrød, ris, pasta og ting som er lett og kjapplaget, som varer lenge og som var billig. 

Det tok ikke mange dagene før jeg oppdaget at kroppen fikk mer smerter, at jeg igjen følte denne evige sultfølelsen, at jeg ble svakere. Uheldigvis så var jeg ikke sterk nok til å hente meg inn med en gang, Det tok noen måneder, og da hadde jeg lagt på meg en god del igjen. Men, jeg klarte å reise meg igjen, flyttet en gang til, og fant meg et sted jeg stortrives på. Jeg leste enda mer om kosthold og helse, og ble enda mer ivrig og oppsatt på å lære mest mulig. Siden den gang har jeg holdt meg fast. Helsa er blitt bedre og bedre, det har tatt tid, 7 år tok det, å få alle vitaminene og mineralene på plass, få en tarm som fungerte godt nok til å ta opp det kroppen trenger. Betennelser har forsvunnet, magen er bedre, jeg sover bra, jeg har sjelden hodepine og jeg har ikke hatt spysyka på flere år. Det verker mindre i musklene mine, og jeg har gjenvunnet mye av styrken i armer og bein, ikke helt som før, men på god vei. Utmattelsen er også blitt mer borte, selv om jeg enda trenger mer hvile enn før. Det beste av alt er at jeg har gått ned 60 kg og begynner å føle meg normal igjen. 

Og nå er vi ved dagen i dag. Per dags dato så er jeg aktiv, jeg er ute hver dag, går mye i mark, natur og nærmiljø, i dag var ikke noe untak. Ble en fin tur i 2 blågrader, med blå himmel. Vel hjemme igjen så ble det lunsj, en ytterst enkel versjon av opsis, eller hva originalen heter. Oppskriften er som følgende;

• 3 middels egg
• 1,5 dl vann
• 1 boks naturell first price smøreost
• 25 gram psyllium (oppmalte frøskall fra loppefrøplanten)
• litt salt
• litt natron
• valmuefrø

Jeg kjører alt utenom valmuefrøene sammen med en stavmikser, til det er en glatt og klumpfri røre. Legger et bakepapir i bunnen av en stor langpanne og heller røra over. Passer på at den blir et jevnt tynt lag. Så strør jeg valmuefrø over og steker midt i ovnen i ca 15 minutter. 200 grader. Delte denne «pannekaken» i 8 strimler og smurte med ønsket pålegg. Smør, ost og kalkunfilet i den ene, hjemmelaget tunfisksalat i den andre.